Som et barn...

Hei folkens:)
Når jeg nå befinner meg en halv jordklode fra Norge, viser det seg at menneskene her gjør ting litt annerledes enn det jeg er vandt med. Ikke særlig overraskende kanskje, men den nepalske kulturen har helt andre løsninger på ting og situasjoner enn hva jeg kunne forestilt meg. Jeg har lest om kulturen, hørt om den, snakket om den, til og med vært med mennesker fra kulturen - men ikke opplevd den. Før nå.

Jeg føler meg rett og slett som et lite barn her. Et barn som enda ikke forstår helt de uskrevne reglene som alle andre ser ut til å fungere etter. Jeg må tenke meg godt om før jeg utfører helt enkle ting som å spise, hilse og snakke.
For eksempel skal du helst bruke høyre hånd når du tar til deg mat, ettersom venstre hånd brukes til helt andre type ting. Med "helt andre type ting" mener jeg ting du må gjøre etter du har vært på do. Derfor bruker du helst høyre hånd til mat. Ganske forståelig egentlig.
I tillegg er hilsemåten annerledes. Og mye mer hygienisk. Dine egne håndflater mot hverandre, et lite bukk (hvor dypt bukket skal være kommer an på hvor høyt respektert personen du hilser på er) og "namaste" eller "jai mashi" (kommer an på om personen er kristen eller ikke). Mye å tenke på for én enkel liten ting, men vi risikerer ihvertfall ikke bakterieoverføring som vi gjør ved den vestlige håndhilsenen.
Spør du folk om noe, må du alltid ha i tankene at kommunikasjonen foregår på en helt annen måte her. Det er den indirekte kommunikasjonen som gjelder. Spør du en venninne om hun vil være med til byen, svarer hun ja. Uansett. Nesten ihvertfall. Selv om hun hadde planlagt å vaske hele huset, gjøre lekser eller bare slappe av, blir hun med. Spør du om hun kan hjelpe deg med å finne veien til en kirke eller med matlaging, svarer hun ja. Dette innebærer at du må være veeeldig forsiktig med hva du spør om. For folk svarer ja uansett! Og er det noe jeg ikke vil oppfattes som, er det en kravstor, hvit europeer som de nepalske vennene må gjøre alt for. I tillegg, hvis du snur på dette, betyr det at DU må si ja til alt! Blir du invitert på besøk, og du egentlig ikke er i særlig besøkshumør, må du svare ja. Du er uhøflig hvis ikke! Og jeg vil heller ikke være en uhøflig hvit europeer.

Selvsagt finnes det unntak, og man skal "aldri si alltid". Men det er vanskelig å ikke vite hva som er vanlig, hva som er uvanlig. Det er rart å være med folk som viser høflighet på en helt annen måte. Det er merkelig å faktisk ikke ha peiling på hvordan du skal oppføre deg i ulike situasjoner. En 19 år gammel jente bør vite dette liksom.
Men - bibelen sier jo at vi skal være som barn, så dette er nok en bra ting. Og himmelriket hører barna til. Jupp, that's me:)

Nabobarna våre.

Guds fred og velsignelse!
Camilla - the Nepalese (snart ihvertfall).