Leiligheten

Hei igjen:)
Her kommer et lite innlegg med bilder fra leiligheten som er hjemmet mitt i litt over seks måneder.
Enjoy!

Bare for å legge til noe - bildene er tatt på en særdeles ryddig dag. Særdeeeeles ryddig dag. For å si det mildt.

Tok desverre ikke bilder av kjøkkenet når det var så ryddig, så det blir heller bilder av julebaksten vi hadde her om dagen med Rajan, en god venn av oss.
Enjoy!

Kakemennene ble desverre fort oppspist (det samme gjorde porsjon nr.2!), så må nok lage en porsjon til før jul..

Hilsen Camilla - the Nepalese

The Day the Earth Stood Still

…eller i hvert fall Kathmandu. I dag var det nemlig streik i Nepal. Og streik i Nepal er ikke det samme som streik i Norge. For å si det mildt. Streik i Nepal betyr ingen trafikk. Ingen trafikk betyr ingen busser. Ingen busser betyr spasering. Spasering betyr folk i gatene. MASSE folk!

Meg og Vero bestemte oss for å droppe nepali gudstjeneste i går (nepalesernes lørdag = vår søndag), og heller gå på internasjonal gudstjeneste i dag. For å komme til kirken med engelskspråklig gudstjeneste, må vi gå et lite stykke. Vi går ofte til fots når vi skal noe, så det er vi vandt med. Men i dag ble det en litt annerledes spasertur.
For det første var det som sagt ingen trafikk. Trafikken i Kathmandu gir fra seg en smule mer støy enn det trafikken i Norge gjør, og det tok meg et par uker å venne meg til den. Tuting for eksempel, er et litt for godt kjent fenomen. Det er vanlig å gi fra seg et tut her og der, bare for å si: ”Her er jeg!”. Før svinger eller kryss tuter du gjerne litt lengre for å si: ”Her kommer jeg!”. Videre må jeg si at flertallet av forbikjøringene ikke blir gjennomført slik det står beskrevet i teoriboken for billappen. I tillegg er det altfor mange kjøretøy til det veiene egentlig er laget for, så det er ofte trafikkork og lange køer i rushen (noe som selvfølgelig resulterer i enda mer tuting enn vanlig). Så å gå i gatene uten å høre tuting hvert tiende sekund, uten å kvekke fordi en mopedist valgte å ta forbikjøringen akkurat der du hadde tenkt å plassere foten din i neste sekund og uten å hvine idet du krysser Ring Road (en slags motorvei som omslynger byen), var litt annerledes enn det vi har blitt vandt med i løpet av tiden her nede.
For det andre betyr ingen trafikk at gatene er tomme, noe som igjen lager rom for andre ting. For eksempel fotball. Og ludo. Det var et riktig koselig folkeliv i noen av gatene, der folk bare koste seg, slappet av og snakket med naboene.
For det tredje så var det selvfølgelig ikke bare meg og Vero som måtte bruke beina idag. Resten av de 700.000 andre innbygerne av Kathmandu måtte også finne seg i å gå til fots idag hvis det var noe de skulle. Fra en kvindøls innsikt (Kvinesdal har 5-6000 innbyggere - keep that in mind), resulterte dette i rene folkevandringen. Drøssevis av folk kom gående i bedagelig tempo, fra alle retninger og til alle retninger.

Men, vi kom oss greit både frem og tilbake fra kirken, og hadde en uforurenset og stille spasertur for en gangs skyld. Kameraet lå selvfølgelig fint plassert i skuffen hjemme, så det ble desverre ingen bilder å dele. Istedenfor er det bilder fra en av bibelgruppene vi har. Fantastiske jenter alle sammen!


Guds fred og velsignelse
Hilsen Camilla - nepaleseren

Patrioten Camilla

"I utlandet er du patriot" sies det, og det kan nok stemme etter mine erfaringer. Selv om jeg koser meg i Nepal, og jeg stadig blir fascinert av både landet og folket her, må jeg si at nesten to måneder i et annet land og i en annen kultur får fram den patriotiske siden av meg. Jeg liker å tro at jeg har vært flink til å tilpasse meg et nepalesisk dagligliv (til en viss grad), men må desverre si at i det siste har det begynt å dukke opp noen illevarslende tegn.
Så til andre som ikke befinner seg hjemme i vårt vakre Norge, vil jeg nevne et par utviklinger du kanskje bør være litt ops på - det får deg nemlig til å føle deg rar og patriotisk samtidig.

Ting som for eksempel...
...at du nekter å kaste innpakningen på den siste melkesjokoladeplaten du hadde med deg, selv om den er tom (både stolt og flau på en gang å si at meg og Veronica har et tomt innpakningspapir liggende i kjøkkenskapet vårt).
...at du forgjeves prøver å forklare nepalesere om norske skitradisjoner ("you put on two sticks on your shoes, and hold one stick in each hand - and then you just slide on the snow. When you need a break you can sit down and eat your packed lunch").
...at du hører på "Alt for Norge" på iPod'en til langt på natt, og blir like sint hver gang de bytter over til engelsk i slutten av sangen.
...at du tar deg selv i å vurdere (jeg gjentar: VURDERER) om du skal søke opp "Fairytale" av Alexander Rybak på youtube.com (kanskje det mest illevarslende tegnet).

Hilsen Camilla - the Norwegian (bare for denne gang)

Sefanja 3:17

"Herren din Gud er hos deg,
en helt som har makt til å frelse.
Han gleder og fryder seg over deg
og gir deg på ny sin kjærlighet.
Han jubler over deg med fryd."

Å bestille flybilletter i Nepal

Hei folkens:)
Det har seg sånn at alle Hald-studentene rundt om i verden skal ha et kurs ca. halvveis i praksisperioden sin, dvs. i desember eller januar. Vi kaller det for et "infield-kurs", og lærerne fra Hald reiser ut til oss for å gi oss litt oppfølging og undervisning. I de fleste tilfeller samles alle Hald-studentene i én verdensdel, slik at alle som er i Sør-Amerika skal på ett og samme infield-kurs, alle som er i Afrika på ett kurs, og Asia-studenter samles ett sted. For min og Veronicas del, skal vi til Thailand på infield sammen med teamene som allerede er i Thailand, pluss et Kina-team.
Planen er som følger: Vi reiser til Thailand 30.desember. Der treffer vi mine kjære foreldre som har reist ned på ferie for å tilfeldigvis treffe på dattera si. Vi tilbringer en uke med dem, for så å gå på Infield-kurset. Etter infield (16.januar), reiser vi tilbake til Nepal igjen (forhåpentligvis med litt brunfarge sånn at vi ikke skiller oss sånn fryktelig ut i mengden som bleike nordmenn:).
Så, ganske enkel plan. Nepal-Thailand, Thailand-Nepal. Så var det bare flybillettene. Som datter av en litt-over-gjennomsnittet-reiseglad-pappa, tenkte jeg at det ble en enkel sak. Så feil kan en ta.

Første besøket på reisebyrået.
C og V ankommer reisebyrået de er blitt anbefalt. Hilser høflig på nepali til mannen bak disken som ber dem om å sitte. C og V setter seg, og venter til mannen klikker seg ferdig på PC'n. Han har god tid. Til slutt snur han seg mot de vestlige-vandte jentene, og venter på hva de har å si.
C forklarer situasjonen på engelsk, og sier hvilke flighter hun og venninna ønsker. Mannen gir ingen respons. Stillhet. Usikker kremting fra C. Mer stillhet. Hun forklarer en gang til. Fortsatt ingen respons. V tar opp penn og papir fra vesken, og gjør det skriftlig. Mannen leser, taster et nummer på telefonen, og leser opp noen av detaljene på nepali-engelsk. C og V ser usikkert på hverandre. Mannen legger på, og snur seg til jentene.
- You, come, eh, back, tomorrow?!
- Okay, sier jentene, og reiser seg. - Thank you! Sier de idet de går ut døren.

Andre besøk
- Namaste, sier jentene idet de ankommer reisebyrået dagen etter.
- Namaste, svarer mannen bak disken. En ny mann idag.
C forklarer situasjonen, at de var her igår og ville bestille fly til Thailand.
- Ah, Thailand! Sier mannen bak disken.
- Hehe, ja, Thailand, svarer jentene.
Mannen gjør ingenting, og det virker som om han venter på noe. Jentene ser på hverandre, og V spør forsiktig:
- Kan vi bestille?
- Yes, yes. Svarer mannen.
Ser fortsatt på jentene. Hva venter han på?
- You speak Nepali? Spør mannen.
- Bare litt, svarer jentene.
Mannen smiler bredt. Stillhet.
- You come back tomorrow?
- Ehm, okey, sier jentene usikkert.
Mannen nikker og smiler.

Tredje besøk
Jentene skriver flightene om igjen, gir kontaktinformasjon, og passkopi.
- You come back tomorrow?
- Ehm, okey, sier jentene lettere irritert på den manglende framgangen.

...

Syvende besøk
Jentene har fått e-mail fra søsterselskapet til reisebyrået om noe som kan ligne flyreise-detaljer. V lurer på hvordan vi får flybillettene og hvordan betalingen skal foregå.
- Ah, ticket, sier mannen bak disken.
V nikker høflig, mens C bare ser stivt på mannen. Hun har egentlig bedre ting å gjøre enn å sitte der å gjøre ingenting.
- You come back tomorrow?
- Nei, vi har planer, svarer C fort. Kanskje på torsdag?
Mannen nikker svakt.
- Ha en fin dag! Sier V idet C sparker opp døren og går ut.

Dagen etter får C telefon fra reiseselskapet.
- Where are you?
- Hjemme, sier C.
- Okey. You come to office today?
- Ehm, hvorfor?
- You come?
- Ehm, ok, sukker C.

Åttende besøk
C og V setter seg ned i stolene. Venter på hva som skal skje. Kanskje billettene har kommet?
- Hvordan har dere det? Spør mannen bak disken.
Jentene ser på hverandre.
- Fint, svarer C på nepali.
- Aha! Nepali! Utbryter mannen.
- Mhm, sier C.
Mannen babler noe på nepali, og ser forventningsfullt på jentene. Jentene fniser og spør om han kan si det sakte. Mannen sier noen setninger, og etter litt fram og tilbake svarer jentene famlende tilbake på nepali.
- You come back tomorrow?
C himler med øynene, og sier at det er greit.

For å ikke torturere deg med et enda lengre innlegg, skal jeg oppsummere resten og komme til poenget.
Etter mange og unødvendige (etter en vestlig tankegang) turer til reisebyrået, fikk vi altså bestilt flybillettene. (Det tok forresten enda lengre tid da vi skulle betale!).

Det har seg sånn at jeg befinner meg i en "varm kultur" for øyeblikket. Kjennetegnet for varme kulturer er at i enhver situasjon er det relasjonene mellom mennesker som har størst betydning. Uansett hva du spør om, kommer svaret slik at relasjonene mellom dere ikke blir skadet. "Synes du kjolen min er fin? -Kjempefin!" Dette kan være slitsomt i lengden, ettersom du ikke vet om svaret er for å være høflig eller ærlig. I Norge har vi en "kald kultur", hvor effektivitet og ærlighet er høyt verdsatte verdier. Synes du egentlig kjolen er kjempestygg, svarer du kanskje "tja, du finner finere kjoler etter min mening" eller noe liknende.
Tankegangen om å bevare og skape gode relasjoner gjelder også i forretningsverdenen. Å skape relasjoner er mye viktigere enn selve forhandlingene. Så, relasjonene måtte først skapes, og deretter ble forhandligene gjennomført.
Dette skjønte vi først etter et par uker. Da vi prøvde å praktisere det vi har lært fra pensumbøkene våre, gikk alt mye bedre. Alle de "unødvendige" besøkene var ikke unødvendige - det var for å skape relasjoner! Og etter hvert hadde vi det riktig hyggelig sammen, og vi har tilbringt flere timer på reisebyrået. Drukket te, lært nepali, nesten blitt giftet bort (en annen historie), blitt kjent med folk, og tullet og tøyset.

Så til slutt fikk vi både flybilletter og venner. Og en lærepenge. Trippel fortjeneste kaller vi det:) Og altfor langt innlegg. Hehe:)

Hilsen Camilla - the Nepalese.

Besøk i dyreparken med livsfarlige fugler, vettskremt bergenser og herlige unger

Hei igjen:)
Igår var meg og Veronica i dyreparken med unger fra barneskolen vi jobber på. Selv om vi allerede har vært i dyreparken en gang før med noen venner, bar dette besøket på nye opplevelser.
For eksempel fikk jeg oppleve min kjære teampartners hat og frykt for fugler. Vi gikk ganske langt bak i følget på tilsammen ca. 60 unger og lærere da vi kom i kryssilden av noen gigantiske pelikaner og maten deres. Først greide ungene og lærerne å komme seg unna, men igjen stod meg og Veronica. Da vendte uhyrene seg mot oss, og kom flakkende i vår retning. Vi ble livredde, og gjorde det som var mest naturlig: Vi løp for livet! Noe som viste seg å være veldig unødvendig, ettersom beistene egentlig gikk mot maten sin. Da vi (etter mye om og men) greide å snike oss forbi pelikanene, og endelig kom oss bort til skoleflokken som lo og ventet på oss, hørte jeg Veronica si en brei bergenser dialekt: "Eg haaaaatar fuglar!".


Neste opplevelse befant vi oss på en bro over tigrene. Da vi omsider fikk øye på dem, var de i en særdeles mistenksom posisjon som ble vanskelig å forklare unger på mellom 5 og 8 år. Vi skynte oss videre.

Til slutt hadde vi piknik i en av de roligere delene av parken. Vi hadde en kjempefin tid med ungene, og angrer ikke på av vi ble med. Selv om det kunne være det siste vi gjorde. Eller ikke:)

Hilsen meg

Ting jeg ikke er vandt med. Enda.

Hei folkens:)
Det er kanskje logisk at på andre siden av jorden oppfører folk seg annerledes og gjør ting annerledes enn det vi er vandt med. For det gjør de. Virkelig! Her kommer noen punkter over småting jeg har merket meg.

Jeg er ikke vandt med:
...at gutter/menn holder hender uten at det er snakk om homofili. Her går gutter/menn og leier på hverandre, holder rundt hverandre og sitter på fanget til hverandre. Uten at de er homofile. Helt sant.
...at voksne folk sitter på gulvet. Ja, jeg vet jeg burde vært forberedt på det, men det er likevel litt merkelig å se voksne folk sitte på gulvet som ingenting. Når var sist gang du så besteforeldrene dine sitte på gulvet liksom?
...at det er plass til 30 mennesker i en liten minibuss.
...store, ekle og utspekulerte edderkopper. Ikke bare det, de er smarte også! De løper sikksakk og hopper når de forstår at skoen som kommer dundrende etter de prøver å knuse de. Ugh.
...at løsningen på tørsthet IKKE er å ta seg et glass vann fra vasken. Nei - dette kreves planlegging: Først henter du vann fra en spesiell kran i bakgården. Deretter koker du vannet. Så skal vannet avkjøles (noe som tar sin tid) før du tømmer det oppi en slags vanntank som renser det gjennom et filter (noe som også tar sin tid). SÅ kan du drikke det:)
...elever reiser seg og sier (ev. roper) "Good morning Miss" når du kommer inn i klasserommet. Deretter venter de til du gir dem beskjed om å sette seg før de setter seg. Gjett om jeg fikk bakoversveis første gang jeg trådte inn i klasserommet på skolen vi jobber på!
...at mennesker blir utstøtt av familien sin fordi de velger å bli kristne. Da snakker vi virkelig om å ofre alt du har for Gud. Men mer om det en annen gang.
...å rope "SE Veronica - en hviting! Han er hvit! Se da, der borte! Rett der!" hver gang jeg ser en annen utenlending.


En av de utspekulære kjæledyrene våre (hvil i fred!).

Ja, Nepal er magisk. Og annerledes. Men jeg liker det:)
Guds fred og velsignelse.

Hilsen Camilla - the Nepalese

Bilder fra oktober

Hei folkens:)
Her kommer det en del bilder fra oktober her i Nepal. Som dere kanskje klarer å tyde av bildene har jeg det kjempeflott her.
Enjoy sliden!

Fotografer: B.M., Veronica og meg.

Hilsen Camilla - the Nepalese

Nepalske venner:)

Situasjonsbilde:)

Som et barn...

Hei folkens:)
Når jeg nå befinner meg en halv jordklode fra Norge, viser det seg at menneskene her gjør ting litt annerledes enn det jeg er vandt med. Ikke særlig overraskende kanskje, men den nepalske kulturen har helt andre løsninger på ting og situasjoner enn hva jeg kunne forestilt meg. Jeg har lest om kulturen, hørt om den, snakket om den, til og med vært med mennesker fra kulturen - men ikke opplevd den. Før nå.

Jeg føler meg rett og slett som et lite barn her. Et barn som enda ikke forstår helt de uskrevne reglene som alle andre ser ut til å fungere etter. Jeg må tenke meg godt om før jeg utfører helt enkle ting som å spise, hilse og snakke.
For eksempel skal du helst bruke høyre hånd når du tar til deg mat, ettersom venstre hånd brukes til helt andre type ting. Med "helt andre type ting" mener jeg ting du må gjøre etter du har vært på do. Derfor bruker du helst høyre hånd til mat. Ganske forståelig egentlig.
I tillegg er hilsemåten annerledes. Og mye mer hygienisk. Dine egne håndflater mot hverandre, et lite bukk (hvor dypt bukket skal være kommer an på hvor høyt respektert personen du hilser på er) og "namaste" eller "jai mashi" (kommer an på om personen er kristen eller ikke). Mye å tenke på for én enkel liten ting, men vi risikerer ihvertfall ikke bakterieoverføring som vi gjør ved den vestlige håndhilsenen.
Spør du folk om noe, må du alltid ha i tankene at kommunikasjonen foregår på en helt annen måte her. Det er den indirekte kommunikasjonen som gjelder. Spør du en venninne om hun vil være med til byen, svarer hun ja. Uansett. Nesten ihvertfall. Selv om hun hadde planlagt å vaske hele huset, gjøre lekser eller bare slappe av, blir hun med. Spør du om hun kan hjelpe deg med å finne veien til en kirke eller med matlaging, svarer hun ja. Dette innebærer at du må være veeeldig forsiktig med hva du spør om. For folk svarer ja uansett! Og er det noe jeg ikke vil oppfattes som, er det en kravstor, hvit europeer som de nepalske vennene må gjøre alt for. I tillegg, hvis du snur på dette, betyr det at DU må si ja til alt! Blir du invitert på besøk, og du egentlig ikke er i særlig besøkshumør, må du svare ja. Du er uhøflig hvis ikke! Og jeg vil heller ikke være en uhøflig hvit europeer.

Selvsagt finnes det unntak, og man skal "aldri si alltid". Men det er vanskelig å ikke vite hva som er vanlig, hva som er uvanlig. Det er rart å være med folk som viser høflighet på en helt annen måte. Det er merkelig å faktisk ikke ha peiling på hvordan du skal oppføre deg i ulike situasjoner. En 19 år gammel jente bør vite dette liksom.
Men - bibelen sier jo at vi skal være som barn, så dette er nok en bra ting. Og himmelriket hører barna til. Jupp, that's me:)

Nabobarna våre.

Guds fred og velsignelse!
Camilla - the Nepalese (snart ihvertfall).

Naboens dolyder, hundeslosskamp og evangeliet

Hei hei:)
Ettersom Nepal er rangert som ett av verdens fattigste land, kan jeg opplyse om at de færreste husene her er lydisolerte. Huset vi bor i er ihvertfall ikke lydisolert. Dette innebærer både fordeler og ulemper. For eksempel skal jeg innrømme at det er ikke særlig morsomt å være tilfeldig offer for naboens dolyder, eller høre på hunder som dreper hverandre om nettene (det er mange løshunder her). I tillegg er det en stor hinduistisk festival som blir feiret denne helgen, og det er mye musikk og støy i gatene. Ikke mindre enn to stykker av det jeg vil kalle nepalske garasjeband (som har en dyktighet på "godt under middels") driver å spiller vestlig musikk blandet med nepalsk folkemusikk i nabolaget her. Kjempekjekt å våkne opp til. Hehe:)

Men, noen vet å utnytte svakhetene til det gode. Ca. én gang annenhver uke kommer en svart bil kjørende til nabolaget vi bor i. Bilen kjører rundt i gatene i omtrent ett kvarter før den kjører avgårde til et annet nabolag. Vinduene er vidåpne, og ut strømmer masse nepalesisk snakk for full guffe. Vi ante selvsagt ikke hva som ble sagt, og trodde kanskje det var reklame for noe eller opplysning om når strømrasjoneringen skulle være her i nabolaget. Til slutt spurte vi sjefen hva det var for noe. Han lo litt og svarte "the gospel of Jesus". Vi ble kjempeoverrasket. Men noe så utrolig kult. Og smart. For på denne måten kan folk i nabolaget her ikke unngå å høre evangeliet. Fordi husene ikke er lydisolerte. Takk og lov for det:)

Hilsen nepalseren

Nepal?!

Hei igjen:)
I tilfellet noen lurte på hvordan i alle dager jeg endte opp i Nepal, har jeg tenkt å begynne bloggkarrieren min med å forklare hvordan og hvorfor.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har aldri vært av den skoleleie typen. Skole har alltid vært en grei ting og egentlig aldri vært noe problem for meg. Helt til jeg kom i 3.klasse på videregående. Selv om skolen var fortsatt den samme - samme rutiner, samme flotte venner jeg så hver dag og de samme fagene - kjente jeg at jeg (ja, til og med jeg!) hadde fått litt nok. Jeg var klar for noe annet det kommende skoleåret, istedenfor å hoppe rett på studier. I tillegg har jeg alltid hatt i bakhodet at jeg vil ha et år på bibelskole eller noe liknende. Et år som kan bringe meg nærmere Gud og gjøre meg bedre kjent med han.

Problemet var bare at skoler og instutisjoner som går under "bibelskole eller noe liknende" finnes det mange av. DTS, Bildøy, Gå ut Senteret, kristne folkehøyskoler, Bibelskolen i Grimstad, Ansgar, TeFT-linjen til NLM - utvalget er stort. Enormt stort. Og når du ikke en gang vet om du vil være stasjonert i Norge eller ikke, er det hundre ganger større. Hvordan er det da mulig å havne på riktig plass? Akkurat den plassen Gud vil ha deg? Det er jammen meg ikke lett.

Naiv som jeg er, tenkte jeg at Gud ville nok vise vei. Jeg ventet og ventet, men følte egentlig ikke fikk noe svar. Til slutt bestemte jeg meg for DTS på Flekkerøya ettersom min kjære venninne Maria også skulle gå der. Selv om det ikke føltes helt riktig, var jeg utålmodig etter å fastsette planen min om hva jeg skulle gjøre til neste år. Vi var ute for å se på skolen, og jeg tenkte at da kommer ting til å falle på plass for meg. Men det gjorde det ikke. Det virket helt greit altså, men fikk liksom ikke det kicket jeg stadig ventet på. Men så en kveld fikk jeg mail fra kristenrussen som faktisk ga meg det etterlengtede kicket. Hald Internasjonale Senter hadde alt jeg kunne tenke meg om til neste år. Og da jeg fant ut at det bare lå en times kjøring fra meg ble jeg enda mer giret.

Jeg søkte og kom inn. Fikk så vite at de ville ha meg i Nepal. For dere som kjenner meg, vet dere at geografi ikke er min beste egenskap. Altså klarte jeg å blande Peru og Nepal, så jeg gikk i den tro at Nepal var i Sør-Amerika. Fort gjort:) Men da jeg omsider fant ut at Nepal slett ikke er i Sør-Amerika, men mellom India og Kina i Asia, var jeg egentlig ikke så veldig giret. I utgangspunktet var det Afrika jeg ville til. Å reise til Asia har liksom aldri vært planen. Men jeg måtte liksom gi det en sjangs, og jeg begynte å undersøke litt. Jo mer jeg leste om Nepal, jo mer jeg snakket om det, jo mer jeg ba om det, desto mer fred ved tanken på det fikk jeg.



Så, dette er historien bak hvorfor jeg sitter her i Nepal i dette øyeblikk. Og selv om det er mye ris, stive kropper etter 4 timer på gulvet og strømbrudd i ny og ne, kan jeg si deg at jeg angrer ikke en plass. Jeg kjenner virkelig at jeg er på riktig plass - akkurat der Gud vil ha meg. Og hva er bedre enn det?:)

"Legg din vei i Herrens hånd, stol på han, så griper han inn."
Sal. 37,5.

Hilsen Camilla - nepaleseren.


PS: Dette ble et laaangt innlegg, og er nok bare for de mest interesserte (f.eks. søkere til HIS neste år?:).

Bedre sent enn aldri!

Hei folkens:)
Her kommer første innlegg. Omsider. Det skulle egentlig vært publisert for en måned siden, men jeg klarte altså ikke å sulle meg til det før nå. Så for øyeblikket er jeg veldig glad for uttrykket "bedre sent enn aldri":)
Her kommer jeg til å skrive om mitt skoleår på Hald Internasjonale Senter der jeg har en praksisperiode på seks måneder i Kathmandu, Nepal.

Bilder, refleksjoner og opplevelser kommer etterhvert.
Hilsen Camilla - the Nepalese:)