Her kommer det en del bilder fra oktober her i Nepal. Som dere kanskje klarer å tyde av bildene har jeg det kjempeflott her.
Enjoy sliden!
Fotografer: B.M., Veronica og meg.
Hilsen Camilla - the Nepalese
for 8 år siden
søndag 25. oktober 2009
Bilder fra oktober
Hei folkens:)
Her kommer det en del bilder fra oktober her i Nepal. Som dere kanskje klarer å tyde av bildene har jeg det kjempeflott her.
Enjoy sliden!
Fotografer: B.M., Veronica og meg.
Hilsen Camilla - the Nepalese
Her kommer det en del bilder fra oktober her i Nepal. Som dere kanskje klarer å tyde av bildene har jeg det kjempeflott her.
Enjoy sliden!
Fotografer: B.M., Veronica og meg.
Hilsen Camilla - the Nepalese
fredag 23. oktober 2009
onsdag 21. oktober 2009
Som et barn...
Hei folkens:)
Når jeg nå befinner meg en halv jordklode fra Norge, viser det seg at menneskene her gjør ting litt annerledes enn det jeg er vandt med. Ikke særlig overraskende kanskje, men den nepalske kulturen har helt andre løsninger på ting og situasjoner enn hva jeg kunne forestilt meg. Jeg har lest om kulturen, hørt om den, snakket om den, til og med vært med mennesker fra kulturen - men ikke opplevd den. Før nå.
Jeg føler meg rett og slett som et lite barn her. Et barn som enda ikke forstår helt de uskrevne reglene som alle andre ser ut til å fungere etter. Jeg må tenke meg godt om før jeg utfører helt enkle ting som å spise, hilse og snakke.
For eksempel skal du helst bruke høyre hånd når du tar til deg mat, ettersom venstre hånd brukes til helt andre type ting. Med "helt andre type ting" mener jeg ting du må gjøre etter du har vært på do. Derfor bruker du helst høyre hånd til mat. Ganske forståelig egentlig.
I tillegg er hilsemåten annerledes. Og mye mer hygienisk. Dine egne håndflater mot hverandre, et lite bukk (hvor dypt bukket skal være kommer an på hvor høyt respektert personen du hilser på er) og "namaste" eller "jai mashi" (kommer an på om personen er kristen eller ikke). Mye å tenke på for én enkel liten ting, men vi risikerer ihvertfall ikke bakterieoverføring som vi gjør ved den vestlige håndhilsenen.
Spør du folk om noe, må du alltid ha i tankene at kommunikasjonen foregår på en helt annen måte her. Det er den indirekte kommunikasjonen som gjelder. Spør du en venninne om hun vil være med til byen, svarer hun ja. Uansett. Nesten ihvertfall. Selv om hun hadde planlagt å vaske hele huset, gjøre lekser eller bare slappe av, blir hun med. Spør du om hun kan hjelpe deg med å finne veien til en kirke eller med matlaging, svarer hun ja. Dette innebærer at du må være veeeldig forsiktig med hva du spør om. For folk svarer ja uansett! Og er det noe jeg ikke vil oppfattes som, er det en kravstor, hvit europeer som de nepalske vennene må gjøre alt for. I tillegg, hvis du snur på dette, betyr det at DU må si ja til alt! Blir du invitert på besøk, og du egentlig ikke er i særlig besøkshumør, må du svare ja. Du er uhøflig hvis ikke! Og jeg vil heller ikke være en uhøflig hvit europeer.
Selvsagt finnes det unntak, og man skal "aldri si alltid". Men det er vanskelig å ikke vite hva som er vanlig, hva som er uvanlig. Det er rart å være med folk som viser høflighet på en helt annen måte. Det er merkelig å faktisk ikke ha peiling på hvordan du skal oppføre deg i ulike situasjoner. En 19 år gammel jente bør vite dette liksom.
Men - bibelen sier jo at vi skal være som barn, så dette er nok en bra ting. Og himmelriket hører barna til. Jupp, that's me:)
Nabobarna våre.
Guds fred og velsignelse!
Camilla - the Nepalese (snart ihvertfall).
Når jeg nå befinner meg en halv jordklode fra Norge, viser det seg at menneskene her gjør ting litt annerledes enn det jeg er vandt med. Ikke særlig overraskende kanskje, men den nepalske kulturen har helt andre løsninger på ting og situasjoner enn hva jeg kunne forestilt meg. Jeg har lest om kulturen, hørt om den, snakket om den, til og med vært med mennesker fra kulturen - men ikke opplevd den. Før nå.
Jeg føler meg rett og slett som et lite barn her. Et barn som enda ikke forstår helt de uskrevne reglene som alle andre ser ut til å fungere etter. Jeg må tenke meg godt om før jeg utfører helt enkle ting som å spise, hilse og snakke.
For eksempel skal du helst bruke høyre hånd når du tar til deg mat, ettersom venstre hånd brukes til helt andre type ting. Med "helt andre type ting" mener jeg ting du må gjøre etter du har vært på do. Derfor bruker du helst høyre hånd til mat. Ganske forståelig egentlig.
I tillegg er hilsemåten annerledes. Og mye mer hygienisk. Dine egne håndflater mot hverandre, et lite bukk (hvor dypt bukket skal være kommer an på hvor høyt respektert personen du hilser på er) og "namaste" eller "jai mashi" (kommer an på om personen er kristen eller ikke). Mye å tenke på for én enkel liten ting, men vi risikerer ihvertfall ikke bakterieoverføring som vi gjør ved den vestlige håndhilsenen.
Spør du folk om noe, må du alltid ha i tankene at kommunikasjonen foregår på en helt annen måte her. Det er den indirekte kommunikasjonen som gjelder. Spør du en venninne om hun vil være med til byen, svarer hun ja. Uansett. Nesten ihvertfall. Selv om hun hadde planlagt å vaske hele huset, gjøre lekser eller bare slappe av, blir hun med. Spør du om hun kan hjelpe deg med å finne veien til en kirke eller med matlaging, svarer hun ja. Dette innebærer at du må være veeeldig forsiktig med hva du spør om. For folk svarer ja uansett! Og er det noe jeg ikke vil oppfattes som, er det en kravstor, hvit europeer som de nepalske vennene må gjøre alt for. I tillegg, hvis du snur på dette, betyr det at DU må si ja til alt! Blir du invitert på besøk, og du egentlig ikke er i særlig besøkshumør, må du svare ja. Du er uhøflig hvis ikke! Og jeg vil heller ikke være en uhøflig hvit europeer.
Selvsagt finnes det unntak, og man skal "aldri si alltid". Men det er vanskelig å ikke vite hva som er vanlig, hva som er uvanlig. Det er rart å være med folk som viser høflighet på en helt annen måte. Det er merkelig å faktisk ikke ha peiling på hvordan du skal oppføre deg i ulike situasjoner. En 19 år gammel jente bør vite dette liksom.
Men - bibelen sier jo at vi skal være som barn, så dette er nok en bra ting. Og himmelriket hører barna til. Jupp, that's me:)
Nabobarna våre.Guds fred og velsignelse!
Camilla - the Nepalese (snart ihvertfall).
søndag 18. oktober 2009
Naboens dolyder, hundeslosskamp og evangeliet
Hei hei:)
Ettersom Nepal er rangert som ett av verdens fattigste land, kan jeg opplyse om at de færreste husene her er lydisolerte. Huset vi bor i er ihvertfall ikke lydisolert. Dette innebærer både fordeler og ulemper. For eksempel skal jeg innrømme at det er ikke særlig morsomt å være tilfeldig offer for naboens dolyder, eller høre på hunder som dreper hverandre om nettene (det er mange løshunder her). I tillegg er det en stor hinduistisk festival som blir feiret denne helgen, og det er mye musikk og støy i gatene. Ikke mindre enn to stykker av det jeg vil kalle nepalske garasjeband (som har en dyktighet på "godt under middels") driver å spiller vestlig musikk blandet med nepalsk folkemusikk i nabolaget her. Kjempekjekt å våkne opp til. Hehe:)
Men, noen vet å utnytte svakhetene til det gode. Ca. én gang annenhver uke kommer en svart bil kjørende til nabolaget vi bor i. Bilen kjører rundt i gatene i omtrent ett kvarter før den kjører avgårde til et annet nabolag. Vinduene er vidåpne, og ut strømmer masse nepalesisk snakk for full guffe. Vi ante selvsagt ikke hva som ble sagt, og trodde kanskje det var reklame for noe eller opplysning om når strømrasjoneringen skulle være her i nabolaget. Til slutt spurte vi sjefen hva det var for noe. Han lo litt og svarte "the gospel of Jesus". Vi ble kjempeoverrasket. Men noe så utrolig kult. Og smart. For på denne måten kan folk i nabolaget her ikke unngå å høre evangeliet. Fordi husene ikke er lydisolerte. Takk og lov for det:)
Hilsen nepalseren
Ettersom Nepal er rangert som ett av verdens fattigste land, kan jeg opplyse om at de færreste husene her er lydisolerte. Huset vi bor i er ihvertfall ikke lydisolert. Dette innebærer både fordeler og ulemper. For eksempel skal jeg innrømme at det er ikke særlig morsomt å være tilfeldig offer for naboens dolyder, eller høre på hunder som dreper hverandre om nettene (det er mange løshunder her). I tillegg er det en stor hinduistisk festival som blir feiret denne helgen, og det er mye musikk og støy i gatene. Ikke mindre enn to stykker av det jeg vil kalle nepalske garasjeband (som har en dyktighet på "godt under middels") driver å spiller vestlig musikk blandet med nepalsk folkemusikk i nabolaget her. Kjempekjekt å våkne opp til. Hehe:)
Men, noen vet å utnytte svakhetene til det gode. Ca. én gang annenhver uke kommer en svart bil kjørende til nabolaget vi bor i. Bilen kjører rundt i gatene i omtrent ett kvarter før den kjører avgårde til et annet nabolag. Vinduene er vidåpne, og ut strømmer masse nepalesisk snakk for full guffe. Vi ante selvsagt ikke hva som ble sagt, og trodde kanskje det var reklame for noe eller opplysning om når strømrasjoneringen skulle være her i nabolaget. Til slutt spurte vi sjefen hva det var for noe. Han lo litt og svarte "the gospel of Jesus". Vi ble kjempeoverrasket. Men noe så utrolig kult. Og smart. For på denne måten kan folk i nabolaget her ikke unngå å høre evangeliet. Fordi husene ikke er lydisolerte. Takk og lov for det:)
Hilsen nepalseren
lørdag 10. oktober 2009
Nepal?!
Hei igjen:)
I tilfellet noen lurte på hvordan i alle dager jeg endte opp i Nepal, har jeg tenkt å begynne bloggkarrieren min med å forklare hvordan og hvorfor.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har aldri vært av den skoleleie typen. Skole har alltid vært en grei ting og egentlig aldri vært noe problem for meg. Helt til jeg kom i 3.klasse på videregående. Selv om skolen var fortsatt den samme - samme rutiner, samme flotte venner jeg så hver dag og de samme fagene - kjente jeg at jeg (ja, til og med jeg!) hadde fått litt nok. Jeg var klar for noe annet det kommende skoleåret, istedenfor å hoppe rett på studier. I tillegg har jeg alltid hatt i bakhodet at jeg vil ha et år på bibelskole eller noe liknende. Et år som kan bringe meg nærmere Gud og gjøre meg bedre kjent med han.
Problemet var bare at skoler og instutisjoner som går under "bibelskole eller noe liknende" finnes det mange av. DTS, Bildøy, Gå ut Senteret, kristne folkehøyskoler, Bibelskolen i Grimstad, Ansgar, TeFT-linjen til NLM - utvalget er stort. Enormt stort. Og når du ikke en gang vet om du vil være stasjonert i Norge eller ikke, er det hundre ganger større. Hvordan er det da mulig å havne på riktig plass? Akkurat den plassen Gud vil ha deg? Det er jammen meg ikke lett.
Naiv som jeg er, tenkte jeg at Gud ville nok vise vei. Jeg ventet og ventet, men følte egentlig ikke fikk noe svar. Til slutt bestemte jeg meg for DTS på Flekkerøya ettersom min kjære venninne Maria også skulle gå der. Selv om det ikke føltes helt riktig, var jeg utålmodig etter å fastsette planen min om hva jeg skulle gjøre til neste år. Vi var ute for å se på skolen, og jeg tenkte at da kommer ting til å falle på plass for meg. Men det gjorde det ikke. Det virket helt greit altså, men fikk liksom ikke det kicket jeg stadig ventet på. Men så en kveld fikk jeg mail fra kristenrussen som faktisk ga meg det etterlengtede kicket. Hald Internasjonale Senter hadde alt jeg kunne tenke meg om til neste år. Og da jeg fant ut at det bare lå en times kjøring fra meg ble jeg enda mer giret.
Jeg søkte og kom inn. Fikk så vite at de ville ha meg i Nepal. For dere som kjenner meg, vet dere at geografi ikke er min beste egenskap. Altså klarte jeg å blande Peru og Nepal, så jeg gikk i den tro at Nepal var i Sør-Amerika. Fort gjort:) Men da jeg omsider fant ut at Nepal slett ikke er i Sør-Amerika, men mellom India og Kina i Asia, var jeg egentlig ikke så veldig giret. I utgangspunktet var det Afrika jeg ville til. Å reise til Asia har liksom aldri vært planen. Men jeg måtte liksom gi det en sjangs, og jeg begynte å undersøke litt. Jo mer jeg leste om Nepal, jo mer jeg snakket om det, jo mer jeg ba om det, desto mer fred ved tanken på det fikk jeg.
Så, dette er historien bak hvorfor jeg sitter her i Nepal i dette øyeblikk. Og selv om det er mye ris, stive kropper etter 4 timer på gulvet og strømbrudd i ny og ne, kan jeg si deg at jeg angrer ikke en plass. Jeg kjenner virkelig at jeg er på riktig plass - akkurat der Gud vil ha meg. Og hva er bedre enn det?:)
"Legg din vei i Herrens hånd, stol på han, så griper han inn."
Sal. 37,5.
Hilsen Camilla - nepaleseren.
PS: Dette ble et laaangt innlegg, og er nok bare for de mest interesserte (f.eks. søkere til HIS neste år?:).
I tilfellet noen lurte på hvordan i alle dager jeg endte opp i Nepal, har jeg tenkt å begynne bloggkarrieren min med å forklare hvordan og hvorfor.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har aldri vært av den skoleleie typen. Skole har alltid vært en grei ting og egentlig aldri vært noe problem for meg. Helt til jeg kom i 3.klasse på videregående. Selv om skolen var fortsatt den samme - samme rutiner, samme flotte venner jeg så hver dag og de samme fagene - kjente jeg at jeg (ja, til og med jeg!) hadde fått litt nok. Jeg var klar for noe annet det kommende skoleåret, istedenfor å hoppe rett på studier. I tillegg har jeg alltid hatt i bakhodet at jeg vil ha et år på bibelskole eller noe liknende. Et år som kan bringe meg nærmere Gud og gjøre meg bedre kjent med han.
Problemet var bare at skoler og instutisjoner som går under "bibelskole eller noe liknende" finnes det mange av. DTS, Bildøy, Gå ut Senteret, kristne folkehøyskoler, Bibelskolen i Grimstad, Ansgar, TeFT-linjen til NLM - utvalget er stort. Enormt stort. Og når du ikke en gang vet om du vil være stasjonert i Norge eller ikke, er det hundre ganger større. Hvordan er det da mulig å havne på riktig plass? Akkurat den plassen Gud vil ha deg? Det er jammen meg ikke lett.
Naiv som jeg er, tenkte jeg at Gud ville nok vise vei. Jeg ventet og ventet, men følte egentlig ikke fikk noe svar. Til slutt bestemte jeg meg for DTS på Flekkerøya ettersom min kjære venninne Maria også skulle gå der. Selv om det ikke føltes helt riktig, var jeg utålmodig etter å fastsette planen min om hva jeg skulle gjøre til neste år. Vi var ute for å se på skolen, og jeg tenkte at da kommer ting til å falle på plass for meg. Men det gjorde det ikke. Det virket helt greit altså, men fikk liksom ikke det kicket jeg stadig ventet på. Men så en kveld fikk jeg mail fra kristenrussen som faktisk ga meg det etterlengtede kicket. Hald Internasjonale Senter hadde alt jeg kunne tenke meg om til neste år. Og da jeg fant ut at det bare lå en times kjøring fra meg ble jeg enda mer giret.
Jeg søkte og kom inn. Fikk så vite at de ville ha meg i Nepal. For dere som kjenner meg, vet dere at geografi ikke er min beste egenskap. Altså klarte jeg å blande Peru og Nepal, så jeg gikk i den tro at Nepal var i Sør-Amerika. Fort gjort:) Men da jeg omsider fant ut at Nepal slett ikke er i Sør-Amerika, men mellom India og Kina i Asia, var jeg egentlig ikke så veldig giret. I utgangspunktet var det Afrika jeg ville til. Å reise til Asia har liksom aldri vært planen. Men jeg måtte liksom gi det en sjangs, og jeg begynte å undersøke litt. Jo mer jeg leste om Nepal, jo mer jeg snakket om det, jo mer jeg ba om det, desto mer fred ved tanken på det fikk jeg.
Så, dette er historien bak hvorfor jeg sitter her i Nepal i dette øyeblikk. Og selv om det er mye ris, stive kropper etter 4 timer på gulvet og strømbrudd i ny og ne, kan jeg si deg at jeg angrer ikke en plass. Jeg kjenner virkelig at jeg er på riktig plass - akkurat der Gud vil ha meg. Og hva er bedre enn det?:)
"Legg din vei i Herrens hånd, stol på han, så griper han inn."
Sal. 37,5.
Hilsen Camilla - nepaleseren.
PS: Dette ble et laaangt innlegg, og er nok bare for de mest interesserte (f.eks. søkere til HIS neste år?:).
fredag 9. oktober 2009
Bedre sent enn aldri!
Hei folkens:)
Her kommer første innlegg. Omsider. Det skulle egentlig vært publisert for en måned siden, men jeg klarte altså ikke å sulle meg til det før nå. Så for øyeblikket er jeg veldig glad for uttrykket "bedre sent enn aldri":)
Her kommer jeg til å skrive om mitt skoleår på Hald Internasjonale Senter der jeg har en praksisperiode på seks måneder i Kathmandu, Nepal.
Bilder, refleksjoner og opplevelser kommer etterhvert.
Hilsen Camilla - the Nepalese:)
Her kommer første innlegg. Omsider. Det skulle egentlig vært publisert for en måned siden, men jeg klarte altså ikke å sulle meg til det før nå. Så for øyeblikket er jeg veldig glad for uttrykket "bedre sent enn aldri":)
Her kommer jeg til å skrive om mitt skoleår på Hald Internasjonale Senter der jeg har en praksisperiode på seks måneder i Kathmandu, Nepal.
Bilder, refleksjoner og opplevelser kommer etterhvert.
Hilsen Camilla - the Nepalese:)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
